otro mundo

ingenting skjer uten konsekvenser.

ikke dette heller.

"Steinar Lem døde 28. april, 57 år gammel. En aggressiv kreftsykdom tok på få uker livet av en mann med en sjelden styrke og et sjeldent mot. Den norske samfunnsdebatten har mistet en sterk og tydelig stemme.

Steinar Lem tapte kampen mot kreften (Foto Lillian Jonassen)

Steinar ble i tenårene opptatt av Jens Bjørneboe og skrev sin hovedoppgave i nordisk ved UiO om menneskesynet i ”Frihetens øyeblikk”. Han ønsket som Bjørneboe å være uavhengig av motestrømninger og dogmer – også de som fantes i miljøbevegelsen. Han sa ikke det folk gjerne ville høre, han gikk ikke stille gjennom alle dører.

Steinar kjempet utrettelig for verdens undertrykte, for de som kommer etter oss – og for naturen. Mest kjent er kritikken hans av forbruksveksten i land som Norge – og av den rike verdens manglende sjenerøsitet overfor den fattige. Han hadde varm omsorg for dyr – fra familiens egen katt til de utsatte store rovdyrene.

22 år gammel fikk Steinar Tarjei Vesaas’ debutantpris for boka Signaler. Han skrev i alt syv bøker – og ivret for det norske språket. I skrift og tale var han en mester til å utfordre tanken. Han var opptatt av mat og vin. Begge deler måtte ha kraft og fylde. Ingen konkurrerte med ham i chilistyrken i indisk mat.

Var han en gledesdreper og en dommedagsprofet? Få norske foredragsholdere har vært mer populær hos lærere og rektorer. I over 30 år reiste han landet rundt og foreleste for elever, studenter – og for politiske organisasjoner . Han inspirerte og begeistret – særlig yngre mennesker.

Tapet er stort for Framtiden i våre hender. Vi har mistet en trofast venn og en fargerik kollega. Vi lyttet når Steinar snakket med et språk fritt for selvfølgeligheter. Lattersalvene rundt lunsjbordet blir færre.

Størst er tapet og sorgen for hans kjære familie, kona Gunn Hild og deres to små døtre."

(fra hjemmesiden til Fremtiden i våre hender. www.fivh.no)

lavvu

jeg har lenge ønsket meg en lavvu, eller gjerne en livsledsager med lavvu. det ville vært to fluer i en smekk, og jeg slipper en ekstra eiendel som må flyttes på og oppbevares.

akkurat nå har jeg påskeledsagere med lavvu.

"in my dreams im dying all the time"

en slags gallesten
eller nekroseting
som vokser
blir mørkere
surere
nærmere

"Sharing is Caring"

"its always more fun
to share with everyone..
..if you have two,
give one to your friend
if you have three,
give one to your friend and me.."

"Pure Morning"

"og enda mere er det som skal bli historie?"

"før ble jeg svimmel av å kjøre karusell på tivoli
nå blir jeg svimmel av å
tenke på alt som er forbi"

jeg skal skrive en ny liste.
for meg selv
i samarbeid med en slags sjelefrend.

det er en slags lekse.

jeg kaller det lekse fordi jeg må gjøre det.

alle ting det faller naturlig å skrive "må" isteden for "vil" forran er lekse.

jeg skriver lister daglig
om ting jeg ikke må/kan/vil glemme.

denne listen er en liste jeg må skrive fordi jeg vil/har/kommer til å glemme
men må huske.


"det er nesten som allting var
en drøm"

"below is the final here"

jeg er inne i en drømmeperiode igjen. men de fleste er så realistiske at hvis jeg skulle skrevet de hadde jeg ikke hatt den fjerneste anelse om det var drøm eller virkelighet jeg skrev om.
det som skjedde i natt derimot, vet jeg at var en drøm, selv om jeg er sliten og kald.

min lillebror og meg skulle bestige galdhøpiggen.
det var bare oss to, og vi hadde nok ikke tenkt fjellvettregler. ikke hadde vi gitt beskjed til noen om turen, ikke hadde vi telefon eller kompass eller var godt nok utstyrt. men vi skulle jo bare en liten tur til toppen, og vi har jo uansett vært der før.

problemene begynte i bunnen av fjellet. klokken nærmet seg ti allerede. flere store og små grupper passerte oss hele tiden, med ishakker, klatresko med pigger, og store sekker med gigantiske plastduker oppå, og tau. og noen hadde hjelm. hver gruppe var kledd i like farger. egentlig husker jeg bare rød, men jeg tror jeg husker grønn og blå også.

det var viktig at vi hang oss som en hale etter en av disse gruppene fant vi ut. men den første bakken opp fjellet var dekt av is, og de skistavene vi av og til hadde dugde ikke. så vi gled ned bakken hver gang vi forsøkte, og til slutt landet vi i et spøkelseshus.

i spøkelseshuset var det som om man visste hva som kom til å skje. men det hjalp ikke å holde pusten.

when time stands still

"I can never get out of here "

det er bestemt at jeg skal være i en potetsekk
sånn striglesekk tror jeg det kan kalles

det er ikke slemt gjort
og er jeg som har bestemt
at det er best slik

men så er det som om jeg får tusen fingre og tusen tunger
som kveiler seg ut av sekken

de små små hullene som gjør at man kan puste og få inn litt lys i sekken
fylles med alle tungene og fingrene

når alle har merket de tusen tungene og de tusen fingrene
så kan jeg jo ikke slutte å kveile med de utenfor
de kan ikke trekkes tilbake for da kan alt ta slutt

men så åpnes den plutselig og jeg kan krabbe ut og løpe vekk
da er man for sliten

Privat huskeregel

Du skal ikke klistre fine øyeblikk

opp på veggen i tankene

og forgylle dem med lengselen din.

Du skal kjøre spettet

hardt innunder arrete hverdager

og vippe dem opp.

En etter en.




Det er derfor

livet har deg på mannskapslista.


- Kolbein Falkeid

"how long, before I screw it up?"

det er litt, eller ganske, utrolig hva man helt frivillig utsetter seg for.
hva man med full viten om at man kommer til å synke, tramper rett uti.

-var det vondt å falle kliss naken ned den skråninga med tornekratt og brennesler?
- ja,det var helt forferdelig og jeg går på morfin og voltaren enda. du kan ikke vært så vennlig og dytte meg ned en gang til?

hvor mange gråstein gnager man i seg bare for å få én eneste sukkerbit?
as many as it takes, thank you!

"a freak like me, just needs infinity"

jeg har kun ett mål for det nye året; å gjøre enda mer og å gjøre alt bedre. det ble to.

da er det enda godt jeg ikke våknet til 2009 i fosterstilling på et stuegulv som ikke var mitt, med lue og hatt, snus og slips, og gold strike flaska og rommen innen rekkevidde.
heldigvis var det to gode venner der også.

arte

høytid for utfordringer

det blir litt mye.
i år som i fjor.

jeg prøvde så godt jeg kunne å trylle meg selv langt vekk i høytiden.
det gikk ikke.
i år som i fjor.

så ble det til at jeg skulle cruise nsb oslo/trondheim.
først må jeg bytte billett så jeg slapp å dra så tidlig likevel.
så glemmer jeg å gå av toget der jeg skal.

så kommer hele jula ramlende over meg litt gøy, men mest pes.
så får jeg en bærepose gaver i hodet.
et juletre over ryggen.
albuen i bacalaogryta.
bacalaogryta på nakken.
et menneske med lik interesse.
en surpomp.
et nestenfrieri.
ingen snø, bare holke.

og nå bestilte jeg feil returbillett.
både dato og klokkeslett faktisk.

madrugadamoment

sooner or later, it all comes kræsjing down

nå har jeg det veldig arti.
fordi nå bare tuller jeg.
men selv om jeg bare tuller så det det jo noe som ikke er tull også.
jeg har sånne festivaldager for meg selv nå.
også ligger det jo alltid noe bak en tull.

bak en tull så er det noen ganger plass til veldig mye.

jeg kunne for eksempel fått plass til en paraply nå.
men hva skal jeg med en paraply da?
jeg er jo egentlig redd for paraplyer.
de er så store og uoversiktelige!

men jeg kan jo ikke bli sur på en paraply.
eller, jeg kan jo det. haha!

madrugada

i nattens mulm og mørke, ja og det trenger ikke være hverken mulm eller mørke forresten.
uavhengig av mulm og mørke, men ganske avhengig av natt, oppstår det en del avvik inni hodet mitt.

jeg tror jeg kan rappe
jeg tror at hvis noen ikke tar telefonen tar de den sikkert om jeg ringer tyve ganger til
jeg tror det er best å sende en melding også for sikkerhets skyld
jeg tror jeg kan synge
jeg vet at jeg kan danse
jeg har ting å fortelle som er veldig spennende for andre å høre
jeg tror det er greit å ligge bak i en varebil oppå et lass med stoler
jeg mener det er best om man er en til person oppå stablene med stoler
jeg tror at anger og angst ikke finnes
jeg tror verden er et bra sted og at alt skal ordne seg

voodoo thinking

nå har jeg lyst til å skrive noe kjempestygt.
til noen.
men jeg vet ikke hvem?
jo. jeg vet jo kanskje det.
men det hjelper jo ikke, og er kanskje ingen sin skyld heller.

uansett skulle det vært så stygt at man fikk vondt i magen av å lese det.
ja, og ikke bare i magen.

ytre homøostase

dette utdraget av en samtale er gjengitt fritt etter hukommelsen, men likevel ganske nøyaktig.
den foregikk mellom et menneske på et fortau og et menneske ut av et vindu. mellom dem var et lite stykke asfalt, et lite stykke gress, noen bøtter og et lite gjerde.

menneske på et fortau; også har jeg fått meg dame da!
menneske ut av et vindu; så fint! gratulerer! er det bra?
menneske på et fortau; ja, det er kjempefint. hvordan går det forresten med deg og han fyren?
menneske ut av et vindu; det gikk i dunken gitt, så vi er ikke sammen lenger.
menneske på et fortau; å, så leit. men! da er jo jorda i balanse da!

etter dette gikk menneske på et fortau til tannlegen, og menneske ut av vindu fortsatte jobben sin og smilte resten av dagen.

until the bitter end

noen mener det er hyggelig å ha noen å dele livet sitt med.
noen av disse menneskene mener hele tiden.
resten av livet.
man vet jo som regel ikke når noen dør
så man må jo anta at man lever lenge.
selv om det er gjort vedtak på tiden for lenge siden.

jeg lurer på om menneskene mener hver dag.
hver dag er ganske ofte, og en dag er ikke så veldig lang. den er bare kort.
også lurer jeg på om man er merkelig om man synes det høres litt slitsomt ut.

personlig blir jeg veldig sliten av å ta samme båt som de samme menneskene flere ganger i uka.
det er jo ikke sikkert det er så annerledes enn om man hadde møtt de andre steder.
eller det er nok nettopp det det er.

det er noen mennesker jeg er heldig å møter, men jeg kan ikke møte de noe mer enn det livet har gitt oss vedtak på.
de menneskene jeg ikke trenger vedtak for å tilbringe ubegrenset tid med er jeg ikke så veldig gira på å møte oftere enn på båten.
og ting er jo som regel gjensidig.