lampeskjermfrynser og gullfiskbolle

I går kveld fikk jeg en melding som fortalte at tre mennesker satt i en bil. Det var mørkt og de var på fjellet. I bagasjen hadde de mange ting fra en avdød oldemor og en alzheimer-mormor. Jeg trodde en liten stund det var min egen mormor, men det var det ikke.
Jeg tror de hørte på radio, og jeg vet ganske sikkert at det var hun i baksetet som hadde ristende lampeskjermfrynser på fanget. Jeg ser for meg at lampa er begie, men det er fordi jeg tenker på min egen mormor. Det er så godt å ta på lampeskjermfrynser.


For mange år siden satt det fire stykker i en bil på vei ned en grusvei. Det var lyst og de var langt i fra fjellet. I bagasjen hadde de siste rest av et flyttelass, og jeg tror lillebror satt i det begie barnesetet som jeg en gang hadde brukt. I forsetet satt mamma med en gullfiskbolle på fanget. Bilen humpet og mamma fikk masse gullfiskbollevann i fanget. Jeg spurte ikke, men forstod at det ikke var så godt.