Sister Of Night

i natt var jeg i El Salvador.
endelig.
jeg planla ikke så mye, men det kan jo hende uten at jeg fikk det med meg. så dro jeg dit fra mexico via guatemala.
det var to grenseoverganger og et fint kart som jeg husket fra sist jeg så på det, men stedene hadde skiftet navn. noen steder hadde flyttet seg, men jeg fant de likevel.

bussen stoppet på et kaffested som solgte kaffe og brød som ser ut som muffins og er ganske tørre og fulle av sukker, men som man for all del ville spist om man ikke hadde noe annet valg. kaffen var i pappkopper tror jeg.

da oppdaget jeg at noen jeg ikke vil ha der reiste sammen med meg. det var litt slitsomt, men jeg tror det gikk veldig greit likevel, for alt var så annerledes. ja, egentlig var det bare veldig gøy og nesten flashback, og et ønskelig flashforward om det finnes.

i El Salvador har de et slags vannrullebånd med trinn. det at det var vannrullebånd med trinn, og ikke vannrulletrapp ble diskutert i natt, og vi var skjønt enige om at det var med trinn og ikke trapp. denne kunne man stå på rundt i landet. den gikk i en stor ring såvidt i innlandet. eneste svingene var svingene som gjorde det til en sirkel.

etter et par runder ble jeg litt forfjamset over at det var sÅ lite land. jeg ropte noe om det ganske høyt. det hadde jeg aldri trodd.

så er det masse kart og grønt og stedsnavn på K går igjen tror jeg. om det ikke var en V. og det er mye om skjer.

så ser jeg på bilder samtidig som jeg ser alt ovenfra og vi stuper ut i vannet og det er kanskje havet selv om vi har en brygge som er lys og fin under vannet.
bildene vises samtidig og innimellom at vi stuper og det er ganske stilig.

bølgene er helt enorme og med mye skum og krusninger, men de er myke og forsiktige på et vis. nesten forutsigbare. men bare for oss som er i vannet.

de drar oss litt ut før vi får et dytt innover og flyter i samme formasjon som vi stupte. langt under vannet og mot flytebryggen som er under vann og jeg kjenner den skraper mot oss for jeg ser det forfra, men den skraper ikke og er heller ikke sleip og ekkel.

jeg tror vi har ubegrenset med luft. nei. for vi gisper litt over vann kanskje. jeg er ikke sikker. jeg bare vet at jeg må vekke kjersti for hun skal ha eksamen, men jeg ser på klokken og den er halv ti, og alle skoler har begynt.

jeg lusker bortover en lang gang. det er ingen som bryr seg om at vi har forsovet oss. vi er opptatte og har andre ting som må bli ferdig først og bølgene tar i mot oss når vi stuper på nytt ned i de og kjenner vannet presse rundt så tett og trygt og fint. jeg tror ikke det er saltvann for det svir ikke i øynene, men det er heller ikke ferskvann. det er bare havvann. jeg ser alt jeg vil og det glitrer faktisk. bølgene og strømmen bare vokser og blir sterkere og det blir bare tyngre og tyngre å komme seg mot bryggen så jeg tenker at noe må skje.

så kommer det en rød brannbil som er utrolig stor, og jeg tenker den kan ikke svømme, men den kan jo vasse litt med dekkene om det vil. det ser veldig dumt ut og jeg tror jeg rister på hodet og seiler mot bryggen.