adeus de novo

Lunden er stor, med noen få trær.
Tilsynelatende ustelt. Men det vet jeg jo ikke.

Folk forsøker å trekke mot skyggene
dekker til hodene til de minste barna som døser i varmen.
Det er for mange mennesker til at jeg teller de
og på et vis er mange av de usynlige.

Vi er ikke de eneste på lunden.
Uten at det blir lysere heiser sola seg
høyere og høyere på himmelen
mens er to andre følger sin tur.

De hvitkledde sitter på to rekker
dels i ly for sola.
Det er ikke lekne bevegelig solstråler
som kiler i nakken.

Den stråler ikke
bare gir fra seg en ekkel varme
mens den når midten av en himmel
som ikke ser hva som foregår.

Det er følget vårt sin tur til å samles
ved det lille åpne rommet på lunden.
Stemmene fyller den tykke lufta
sanger som blir sunget for ofte.

Ord man ikke forstår
med en høytidlighet
som bare sorg og kraft
kan gi.

Vognen trilles til den andre enden av lunden,
med følget etter
sangen fortsetter og sola står der
ubeveget.

Man må velge mellom den usympatiske sola
eller den griske skyggen.
Og hvis man slår på riktig tidspunkt
blander blodet og myggen seg utover håndflata.

Noen har stått her alt for mange ganger før
og de tomme blikkene er fylt av alt som ikke kan sees.