så mye sinne i en så liten gutt, sa de.
så mange bobler det er, tenkte gutten.
det er som om han ikke forstår hva vi sier, sa de.
så mye de kjefter på meg, tenkte gutten.
nå har han ødelagt alt, sa de.
hvorfor ble de ikke glade nå?, tenkte gutten.
aldri har han beklaget seg, sa de.
unnskyld, tenkte gutten.
så gikk den lille gutten vekk fra stemmene
mens skjegget vokste.
gjennom regnet
helt til snøen.
stemmene som kjeftet nådde dit også
så høyt de kjefter, tenkte gutten som hadde fått skjegg.
aldri hørte han, sa de.
gutten som hadde skjegg holdt for ørene og satte seg på huk.
han fikk plass under treet slik at bare skjegget stakk frem
og ingen visste at han hadde fått skjegg.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
3 comments:
Nesten litt trist dette her. Tenk hvis bare folk hadde vært flinkere til å kommunisere. Da hadde det vært mye mindre krig i verden.
Åh, så fint men trist...tenker på min lille gutt som er blitt 17 nå...
Vakker poesi. Lykke.
Post a Comment