en gjøre-ting-jeg-ikke-kan-periode.
det er ganske gøy og ganske rart og ganske slitsomt. så blir kan til kunne, og jeg ler litt og smiler lurt til meg selv når jeg tror ingen ser.
plutselig håndterer man å hoppe rundt på isflak, og det er bare morsomt å skli litt på de. og selv om de vugger så blir jeg ikke redd.
vannet er iskaldt og forsvinner ikke, men akkurat nå tenker jeg ikke på hvor mørkt og skummelt jeg egentlig synes det er. allerede på vei til et isflak jeg ikke har vært på før.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment