the soundtrack

hvor mye kunne man ikke skrevet om det å føle seg som hovedrolleinnhaver av en musikkvideo, eller en film.
det å gå rundt i sin egen verden med musikk på øret. og man tror alle ser hvordan musikken og følelsene henger sammen og fargene gir mening og man begynner å gå i et merkelig tempo. og man kan snu seg rundt og se noe som passer helt inn i musikken, og man zoomer inn på noe smått, eller noe stort. det man zoomer inn på legger ikke de andre merke til, men alle ser det. det er så fint og trist fordi det aldri er sant.

de gangene jeg av en eller annen grunn ikke har musikk på øret, da er jeg heldigvis på sykkelen min.
det er lyst med litt mørke eller mørkt med litt lyst. slik at skyggen alltid er med.
da er jeg med i E.T.

utenfor porten stod det en kakkelovn da jeg kom hjem. den var rusten og rar, og jeg lurer på om den er der i morgen tidlig.