"og enda mere er det som skal bli historie?"

"før ble jeg svimmel av å kjøre karusell på tivoli
nå blir jeg svimmel av å
tenke på alt som er forbi"

jeg skal skrive en ny liste.
for meg selv
i samarbeid med en slags sjelefrend.

det er en slags lekse.

jeg kaller det lekse fordi jeg må gjøre det.

alle ting det faller naturlig å skrive "må" isteden for "vil" forran er lekse.

jeg skriver lister daglig
om ting jeg ikke må/kan/vil glemme.

denne listen er en liste jeg må skrive fordi jeg vil/har/kommer til å glemme
men må huske.


"det er nesten som allting var
en drøm"

"below is the final here"

jeg er inne i en drømmeperiode igjen. men de fleste er så realistiske at hvis jeg skulle skrevet de hadde jeg ikke hatt den fjerneste anelse om det var drøm eller virkelighet jeg skrev om.
det som skjedde i natt derimot, vet jeg at var en drøm, selv om jeg er sliten og kald.

min lillebror og meg skulle bestige galdhøpiggen.
det var bare oss to, og vi hadde nok ikke tenkt fjellvettregler. ikke hadde vi gitt beskjed til noen om turen, ikke hadde vi telefon eller kompass eller var godt nok utstyrt. men vi skulle jo bare en liten tur til toppen, og vi har jo uansett vært der før.

problemene begynte i bunnen av fjellet. klokken nærmet seg ti allerede. flere store og små grupper passerte oss hele tiden, med ishakker, klatresko med pigger, og store sekker med gigantiske plastduker oppå, og tau. og noen hadde hjelm. hver gruppe var kledd i like farger. egentlig husker jeg bare rød, men jeg tror jeg husker grønn og blå også.

det var viktig at vi hang oss som en hale etter en av disse gruppene fant vi ut. men den første bakken opp fjellet var dekt av is, og de skistavene vi av og til hadde dugde ikke. så vi gled ned bakken hver gang vi forsøkte, og til slutt landet vi i et spøkelseshus.

i spøkelseshuset var det som om man visste hva som kom til å skje. men det hjalp ikke å holde pusten.

when time stands still